Heia! Og Godt Nyttår. 

Vel og merke er vi noen dager inn i det nye året, for å være mer nøyaktig er vi over halvveis i den første mnd, men likevel. Det er aldri for sent å skrive noen ord om denne slutten. Eller begynnelsen. For hvor heldig er ikke vi. Som kan si  adjø  til et år, en epoke - for å hilse velkommen til et nytt. En ny start. En blant start. Jeg liker godt sammenligningen med at et nytt år er som en ny bok. Du har 365 blanke dager og det er opp til deg å skrive sidene. Er ikkje det fantastisk - og litt skummelt. 

Min nyttårsaften ble i år, som så mange år tidligere, feiret med folk jeg er glad i og står meg nært. Det var god mat (nyttårsaften er all about fråtsning for min del ) og godt i glasset. Det var latter og spill. Og kvelden ble toppet av fyrverkeri som lyser opp en stjerneklar himmel og som gir kvelden den salut som den fortjener. Slaget tolv ble for min del ble derimot ikke som det pleier. Vanligvis er jeg ute, ser på rakettene og så er det klemming og jubel til vi er minutter i det nye året. Det som skjedde i år var at jeg fant ut jeg skulle skyntet meg på do (litt i glasset det, så mister en tellingen fort) og var sikker på jeg hadde god tid. Men den gang ei. I det jeg setter meg ned hører jeg jubelen utenfor og forstår at jeg gikk glipp av det hele. Jeg gjør meg ferdig, tar på meg jakken og blir stående i yttergangen. Tenker over året som er gått og hva jeg har fått ut av det. Tenker over alle de forskjellige nyttårsforsettene jeg hadde i fjor og analyserer om jeg lykkes eller ikke. Sannheten er, at det er et fåtall jeg avsluttet året med. Og da tenker jeg ikke på forsett som "trene 5 dager i uken" forsett. Nettopp slike har jeg hatt og vet de er dømt til å mislykkes. Jeg tenker heller på slike som "i år skal jeg reise til..." eller "i år skal jeg gjøre ditt og datt for meg selv". For det er slike forsett som er spennende, utfordrende og som, om en lykkes, kan bidra til personlig vekst. Og selv om listemennesket i meg gråter av beslutningen (det gjør det enda) ble jeg enig med meg selv og ikke ha noen liste - men et mål. Et mål for hele 2017, med små delmål på veien, gjerne ett i mnd som jeg jobber med. På den måten ta ett og ett steg mot en bedre versjon av meg selv.

Jeg skal ta  skrittene utenfor min komfortsone.

Mens jeg står der i yttergangen går det opp for meg at jeg er kommet i en svært så behagelig tilværelse, men dog utrolig kjedelig. Jeg befinner meg 100% i min komfortsone og ting som går utenfor den, velger jeg ofte bort. Hvorfor? Det kan være mange grunner til det. Både jobb, familie, latskap, tretthet - listen kan bli lang. Det viktigste er at jeg i denne sonen ikke utvikler meg. Alt går på autopilot, livet er blitt en vane eller rutine. Misforstå meg rett. Vaner og rutiner er godt å ha og jeg tror ærlig talt ikke livet mitt hadde gått rundt uten disse. Men vi har både positive og mindre positive vaner. Noen vaner er fargerike, noen gjør man fordi man må gjøre de, mens andre er mer i gråsonen. Kanskje også noen fører til negativ energi, en dårligere livskvalitet. Og noen må man rett og slett forbedre i en versjon man kan leve med. For eksempel elsker jeg impulsivitet og spontanitet. Det får meg til å kjenne meg levende, det bringer (som oftes ) med seg mye latter og det er spennende. Likevel gjør jeg få impulsive ting i hverdagen, eller i året forøvrigt. Det går på en måte utenfor A4 livet mitt og roter med de allerede planlagte gjøremål, eller det faktum at jeg helst vil late meg på sofaen etter en lang arbeidsdag. Men hva gir det meg egentlig. Å ligge på en sofa en hel kveld og glo på noe meningsløst? Veldig lite, om ikke ingenting. Det er ikke det jeg vil ha. Jeg vil stå ved utgangen av dette året og kjenne på at jeg har vokst, utviklet meg og at jeg ved flere anledninger har tatt steget ut av komfortsonen. For hva er det værste som kan skje? Jeg lærer, føler meg litt dum innimellom ( som jeg kan le av i ettertid) og forhåpentligvis beriker livet mitt med positive ting og opplevelser. Som de sier "life begins at the end of your comfort zone".