- I´m at the point of pregnancy where if something falls on the floor it is  D e a D  to me - 

Magen vokser, vekene går og nå er vi runda 30 veker av graviditeten. Hjelpes, no går det fort. Spesielt med tanke på at lengden på eit tvillingssvangerskap gjerne blir definert som 37 veker. 7 veker igjen. 7 veker til å fullføre prosjekt her heime, til å roe ned med dei andre små i huset og til å sjølv slappe av. Og følelsen av ambivalens rundt nedkomst av desse to små er også svært tilstedet. Noken dager ønsker eg berre kroppen min tilbake - eller rettere sagt bevegeligheten, mens andre dager går det nesten ikkje opp for meg at om kort tid sitt eg med to små babyer i hendene og følelsen av at svangerskapet har flydd av gårde er stor. Surrealistisk <3

Tenkte eg skulle prøve meg på ein liten oppdatering sidan sist, som vil seie ti veker sidan. 

- Tvillingane i magen - 

Eller rettare sagt lillebror og lillesøster. For det blir nemlig ein av kvar - og slik det ser ut til no er at det er jenta som kjem til verda først. Lillesøster har med andre ord lagt seg i hodeleie i bekkeninngangen, mens lillebror framleis ligg på tvers under ribbeina mine. I forhold fødsel speler det visst ingen rolle korleis tvilling nummer to ligg - og alt ligg til rette for ein normal fødsel, om jenta ligg i ro der ho er. Det vil altså seie at lillebror i sin fulle meining blir lillebror i familien og er berika med tre storesøstre. I forhold til størrelse går eg jevnlig til vekstkontroller av dei små og min erfaring er at dei små i stor grad følger estimatet til graviditetsappen - noke som gjer at den blir flittig besøkt i løpet av vekene som går. Per no blir dei små estimert til omlag 36 cm og rundt 1500g. Noke som er heit uvirkelig å tenke på. At eg faktisk har 72cm baby i magen (der eg tidligare har hatt omlag 50 cm baby i magen rundt veke 40). 

Ellers står det at lanugohåret som babyene har begynner å forsvinne, lunger, muskler og hjernen fortsett utviklinga og skjelettet deira blir stadig sterkare. 

Ell

- Mammakroppen -

I forhold til meg og min kropp er magen hvertfall kommet, sjølv om den kom seint. Trur det faktisk gjekk fram til veke 24 før eg vart utprega gravid. Før det kunne eg skjule det i stor grad, om eg ønska. Men dei siste vekene har den vokset i rekordfart og eg er nesten redd for dimensjonane den kan kome i om den fortsett slik. 

Sjølv om magen i noken grad har vore liten, har likevel følelsen av å vere sprengt i magen vore der fra ca veke 20-22. Og det kan sjåast på symfysemål gjort av jordmor. Der har eg lagt på tre til fire veker større i livmoren enn antall veker og gnaging og nummenhet i spesielt høgre ribbein er gjerne daglige ubehageligheter. Spesielt om ettermiddag/kveld. Uten om dette klør eg framleis ein del og det går ein del olje og feite kremer for å helde det i sjakk. 

Sett bort i frå desse ubehagelighetene, har eg det egentlig utrulig bra. Eg har ingen spesielle vondter, bekkenet er heilt fint og eg er stort sett blid og fornøyd. Noke eg er kjempe takknemlig for og som gjer dagane våre mykje bedre enn dei i utgangspunktet kunne vere. 

Dei siste vekene skal brukast på å få inn siste rest til dei små. Det som gjenstår er berre ei vogn, bilstolar og ein stelleveske (les; ransel). Samstundes held vi på å pusse opp litt i stova og gangen, noke som er magisk - og vi må få henge opp ting på babyrommet og flytte litt om på baderomsartikler og stellebord. Per no blir hovedbadet i andre etasje mest brukt - men sidan vo har soverom nede og vi faktisk får to små babyer som skal byttast og bærast på, er planen å benytte oss av badet nede i stadenfor. Sjølv om det er mindre, vil det likevel vere meir praktisk for oss, spesielt når eg er aleine med dei små.

Så er det berre og ruge - og vente. Vente på ein ny kvardag og to små vindunder. 

#gravid #gravidoppdattering #tvillinggravid #svangerskap #tvillingssvangerskap #babybump #gravidmage #uke30

Tenke seg til - 20 uker er de små i magen blitt nå og jeg kjenner at tiden går fort. Spesielt med tanke på at et tvillingsvangerskap blir kategorisert som et risikosvangerskap, med stor risiko for prematurfødsel. Etter jeg ble gravid med to i magen kan jeg vel innrømme så pass at jeg har googlet opp og ned i mente på hva dette innebærer og andres erfaring - og jeg føler at hvor enn jeg ser blir de to vidundrene født for tidlig - gjerne fra uke 33 og oppover. Nesten som at unntaket er de som går til uke 38 og frem til termin. Likevel krysser jeg fingrene for at de holder seg i magen, hvert fall frem til uke 37.

Ellers begynner formen å stige. De første månedene var som tidligere skrevet tøffe, men fra ca uke 18 begynte det å snu. Jeg er fremdeles kvalm, men sammenlignet den første tiden er det ingen ting. Og det føles som om kroppen er begynt å venne seg til både lavt blodtrykk og to små leigeboere. En annen ting som er blitt kastet på meg de siste to ukene er en enorm kløe. Først tenkte jeg det var huden som strakk seg, men siden jeg klør på både bein og armer i tillegg, var det tid for en ny runde med google. Altså, at det er noe som heter svangerskapskløe har jeg aldri hørt noe om, før nå. Nå er det riktignok ikke farlig, bare svært så irriterende. Håper det går over etter hvert og i mellomtiden får jeg bare være veldig flink å smøre meg. 

Ellers er de to babyene nå (i følge appen) blitt 22 cm lange og mellom 225-280g i løpet av uken og utviklingen av sanseorganene deres begynner nå. De er i full bevegelse og jeg kjenner begge to, den nederste mer enn den som ligger høyest. Blir spennende å se grad av bevegelse når de blir enda større og de får mindre plass. 

Ellers gjenstår egentlig det meste av innkjøp og diverse. Eneste som er på plass er for øyeblikket en ny og stor nok bil til oss. Og store ting som vogn, stoler, stellebord og lignende er allerede bestemt, det gjenstår bare å bestille det og hente det hjem, noe jeg liker å vente med til rimelig sent i svangerskapet. Det som derimot ikkje er en plan på eller er organisert er hva vi har fra minsten i heimen av klær, håndklær og slikt utstyr, hva som må kjøpes inn og begynne på soverommet deres. Så mitt mål for januar blir å få en oversikt over hva vi har, hva vi trenger og å rydde ut av rommet deres, så babyforberedelsene der kan begynne.

I can`t wait. 

#gravid #svangerskap #tvillingssvangerskap #uke20 

Og jeg trenger vel ikke eksplifisere at overnevnte kan jeg tro blir et av de største i dette året. Kan fremdeles ikke tro det og noen ganger må jeg nesten klype meg litt i armen for å sjekke at jeg ikke drømmer. Tvillinger. Så lite, men likevel så uendelig stort. Og i skrivende stund føler jeg meg takknemlig, ydmyk og lykkelig for at jeg skal få oppleve dette. Heldige meg. Det har likevel tatt tid og jeg kan med hånden på hjertet si det kom som ett sjokk, etterfulgt av en god del katastrofetanker. Ikke minst med tanke på at et tvillingsvangerskap er definert som risiko. Bare det i seg selv gjorde meg livredd. Så fikk det modne, bekymringer og redsel ble omgjort til glede og positivitet. Og her, 17 uker på vei, er jeg overbevist om at min kropp vet akkurat hva den skal gjøre (og om den skal få noen utfordringer på veien, finnes det dyktige fagfolk som kan hjelpe). Det jeg skal gjøre, foruten å ta mine anbefalte forhåndsregler som følge av graviditet, er å kjenne glede, lytte til kroppen og rett og slett ruge.

Håper dere har hatt en nydelig julefeiring og nyttår - og at 2018 blir akkurat hva dere ønsker dere <3

Heia! Og Godt Nyttår. 

Vel og merke er vi noen dager inn i det nye året, for å være mer nøyaktig er vi over halvveis i den første mnd, men likevel. Det er aldri for sent å skrive noen ord om denne slutten. Eller begynnelsen. For hvor heldig er ikke vi. Som kan si  adjø  til et år, en epoke - for å hilse velkommen til et nytt. En ny start. En blant start. Jeg liker godt sammenligningen med at et nytt år er som en ny bok. Du har 365 blanke dager og det er opp til deg å skrive sidene. Er ikkje det fantastisk - og litt skummelt. 

Min nyttårsaften ble i år, som så mange år tidligere, feiret med folk jeg er glad i og står meg nært. Det var god mat (nyttårsaften er all about fråtsning for min del ) og godt i glasset. Det var latter og spill. Og kvelden ble toppet av fyrverkeri som lyser opp en stjerneklar himmel og som gir kvelden den salut som den fortjener. Slaget tolv ble for min del ble derimot ikke som det pleier. Vanligvis er jeg ute, ser på rakettene og så er det klemming og jubel til vi er minutter i det nye året. Det som skjedde i år var at jeg fant ut jeg skulle skyntet meg på do (litt i glasset det, så mister en tellingen fort) og var sikker på jeg hadde god tid. Men den gang ei. I det jeg setter meg ned hører jeg jubelen utenfor og forstår at jeg gikk glipp av det hele. Jeg gjør meg ferdig, tar på meg jakken og blir stående i yttergangen. Tenker over året som er gått og hva jeg har fått ut av det. Tenker over alle de forskjellige nyttårsforsettene jeg hadde i fjor og analyserer om jeg lykkes eller ikke. Sannheten er, at det er et fåtall jeg avsluttet året med. Og da tenker jeg ikke på forsett som "trene 5 dager i uken" forsett. Nettopp slike har jeg hatt og vet de er dømt til å mislykkes. Jeg tenker heller på slike som "i år skal jeg reise til..." eller "i år skal jeg gjøre ditt og datt for meg selv". For det er slike forsett som er spennende, utfordrende og som, om en lykkes, kan bidra til personlig vekst. Og selv om listemennesket i meg gråter av beslutningen (det gjør det enda) ble jeg enig med meg selv og ikke ha noen liste - men et mål. Et mål for hele 2017, med små delmål på veien, gjerne ett i mnd som jeg jobber med. På den måten ta ett og ett steg mot en bedre versjon av meg selv.

Jeg skal ta  skrittene utenfor min komfortsone.

Mens jeg står der i yttergangen går det opp for meg at jeg er kommet i en svært så behagelig tilværelse, men dog utrolig kjedelig. Jeg befinner meg 100% i min komfortsone og ting som går utenfor den, velger jeg ofte bort. Hvorfor? Det kan være mange grunner til det. Både jobb, familie, latskap, tretthet - listen kan bli lang. Det viktigste er at jeg i denne sonen ikke utvikler meg. Alt går på autopilot, livet er blitt en vane eller rutine. Misforstå meg rett. Vaner og rutiner er godt å ha og jeg tror ærlig talt ikke livet mitt hadde gått rundt uten disse. Men vi har både positive og mindre positive vaner. Noen vaner er fargerike, noen gjør man fordi man må gjøre de, mens andre er mer i gråsonen. Kanskje også noen fører til negativ energi, en dårligere livskvalitet. Og noen må man rett og slett forbedre i en versjon man kan leve med. For eksempel elsker jeg impulsivitet og spontanitet. Det får meg til å kjenne meg levende, det bringer (som oftes ) med seg mye latter og det er spennende. Likevel gjør jeg få impulsive ting i hverdagen, eller i året forøvrigt. Det går på en måte utenfor A4 livet mitt og roter med de allerede planlagte gjøremål, eller det faktum at jeg helst vil late meg på sofaen etter en lang arbeidsdag. Men hva gir det meg egentlig. Å ligge på en sofa en hel kveld og glo på noe meningsløst? Veldig lite, om ikke ingenting. Det er ikke det jeg vil ha. Jeg vil stå ved utgangen av dette året og kjenne på at jeg har vokst, utviklet meg og at jeg ved flere anledninger har tatt steget ut av komfortsonen. For hva er det værste som kan skje? Jeg lærer, føler meg litt dum innimellom ( som jeg kan le av i ettertid) og forhåpentligvis beriker livet mitt med positive ting og opplevelser. Som de sier "life begins at the end of your comfort zone".